– Det er noe med lyset. Det er bare stjerner, planeter og nordlys. Man får tanglukta i nesen og blir på mange måter frigjort fra verden utenfor.
Etterretningsleder i Sør-Øst Politidistrikt, Carl Erik Bergwitz- Larsen, har alltid lengtet tilbake til Nord-Norge.
– Det har liksom lagt i sjela mi at jeg skulle tilbake. Så en vakker sommerdag på Rødøya i 2003 tenkte jeg; dækern heller.
Som sagt, så gjort, så kjøpte Carl Erik hele Bukkøya på cirka 500 mål.
– Jeg visste egentlig ikke at det var mulig å kjøpe en hel øy. Jeg hadde tenkt å bare kjøpe en sjøtomt for å bygge fritidsbolig på Helgeland, men jeg er jo den typen som kjøper en hel øy da jeg skjønte at det var mulig, sier han.
Den tidligere eieren var en dame på over 80 år som hadde emigrert til Australia, og etter litt etterforskningsarbeid, klarte han å spore henne opp og fikk kjøpe øya.
SOMMERJOBB PÅ KLOKKERGÅRDEN
Å bygge et ferieparadis på ei øy kan være både kaotisk og noe for seg selv. Alt må bæres og Carl Erik har lengre armer enn de fleste.
– Alt blir minst dobbelt så dyrt, så jeg har gjort det meste selv. For å finne tid til noe av dette tok jeg en gang tre måneders permisjon fra jobben min i Økokrim og søkte jobb hos Malin på Klokkergården. Den sommeren jobbet jeg som vaktmester hos Malin på dagtid og bygget grunnmur på Bukkøya om kvelden. Det ble både grunnmur og skikkelig hallåis på Klokkergården.
– Jeg sa til Malin at jeg kunne gjøre hva som helst for jeg er ganske handy, unntatt servering, men etter to dager var jeg plassert i serveringa. Det var en veldig artig sommer og har gitt meg mange gode historier å fortelle.
Alt av ferie, avspasering og penger har gått til Bukkøya.
– Sammenlignet med Hønefoss føles det som to ulike planeter. Det er ulikt vær og klima. Ulik kultur. Det er store kontraster og det er det jeg elsker mest. Det er jo det som er selve livet. Det er jo de historiene man fyller det med.
BYGGEPROSESSEN
Å reise fra Hønefoss til Bukkøya tar nesten ikke lenger tid enn å reise fra Oslo til Geilo.
– Jeg tar flybussen til Gardermoen. Flyet går klokken halv to og lander i Bodø klokken 15.00. Hurtigbåten til Rødøya går klokken 16.15.
Sammen med kona Maria og guttene har de skapt en magisk tilværelse på øya.
– Først bygget jeg et anneks, og så måtte jeg bygge meg en skikkelig kai for å ta imot utstyr for å kunne bygge meg hus der ute. Jeg var heldig og fikk tak i noen skikkelige linjestolper fra Dunderlandsdalen som Jernbaneverket skulle bytte ut. På Rødøy bodde han Olaf på over 80 som hadde ei gammel ferge, så han fraktet linjestolpene over til Bukkøya.
Da kaien kom på plass kunne de frakte materiell og husbyggingen kunne starte. Han bestilte et vedlikeholdsfritt hus i sibirsk lerk fra Saltdalshytta i 2011. Helikopter måtte til for de tyngste løftene.
Nå er det naustet som står for tur.
– Søknadsprosesser er en historie for seg selv. Å bygge i strandsonen er ikke mere lov i nord enn i sør. Så jeg bruker vinterene på å søke tillatelser, og sommerene til å bygge.
BÆREKRAFTIG LEVESTANDARD
Carl Erik er åpenbart ikke en mann som tvinner tomler.
Han produserer egen strøm med solcellepanel og vindmøller. Han plukker bær på egen multemyr, er potetbonde og setter både Beate, Ottar og Blå kongo, plukker sauskjell og kamskjell i havet og på stranden nedenfor huset og kjører traktor med gravemaskin.
I forbindelse med at han har fått tillatelse til å bygge naust, har han også fått tillatelse til å bygge fjøs, og ser ikke bort ifra at han kan få seg noen sauer etterhvert. Foreløpig går villsauer på øya som andre leier beite til.
Han liker tanken på å kunne være selvforsynt og er faktisk også registrert i Råfisklaget, og får levere fangsten sin på Rødøya.
– Når jeg forteller dette til kollegaene mine sørpå, så tror de det er eventyr. Helgelandskysten er bare helt fantastisk. Det er livet.
FRA ØKOKRIM TIL HAVBRUK
Faren til Maria, Aksel Bikset (91), er faktisk den eneste gjenlevende som er født på Klokkergården på Rødøya. Historier fra da Klokkergården var internatskole og klokkerbolig er intet mindre enn utrolige.
– Både min og Marias familie elsker å være her. Bukkøya har blitt et knutepunkt for hele familien. Guttene mine er vant til å være i Nord-Norge, men selv familien vår i Saltdal
synes helgelandskysten er eksotisk. Kontrastene er så store og gir grobunn for mange gode historier. Og det er jo det livet handler om. Å lage en god historie.
I sommer ser han frem til å bli politipensjonist.
– Jeg blir 57 år, så nå skal jeg leve livet der ute som en fri mann. At man bare skal sette seg ned når man blir pensjonist, det er en myte. Nå skal jeg bli havbruker.
MELDER FLYTTING
– Vi er forbi idefasen og er nå i gang med planlegging av det som skal bli kommersiell tareproduksjon. Dette er et alternativ til havbruksnæringen som allerede eksisterer langs helgelandskysten i dag. Søknader er sendt, og vi venter nå på svar.
Målet er å komme i gang med produksjonen allerede til neste år.
Nå planlegger familien å flytte nordover. Nærmere ferieparadiset.
– Nå er det 16 år siden vi kjøpte øya. Å kunne gå på sitt eget fjell, det er artig. Jeg er verken spesielt introvert eller ekstrovert, men jeg liker veldig godt å være helt alene i perioder. Det tar tre dager å skru seg ned til det tempoet ute ved havet. Det skulle flere folk ha fått oppleve. Stillheten og det å være helt alene, både i vintermørket og sommerlyset er helt spesielt og oppleve. For de fleste er dette bare en drøm, men for oss er det virkelighet. Å komme til Bukkøya er som å vinne i Lotto. Hver eneste gang.
Denne saken er skrevet for MOBO Helgeland og var først publisert i deres magasin, Bo & Lev. Et magasin som distribueres til alle husstander på hele Helgeland.
